Onsdag, jentekveld og nye pupper.

Min ærlige gjenfortelling av å ta silikon i puppene. Operasjonsdagen steg for steg.

 

Tirsdag, kl. 09:00. Konsultasjon. Dagen før dagen.

“Ja, er du klar?”, spør en som alltid smilende dr. Ørner. Jeg kjenner litt etter på magefølelsen. Ja, jeg er jo i grunnen det, tenker jeg.

 

Tirsdag, kl. 18:30. Kvelden før operasjon og litt forhistorie.

Hva gjør man kvelden før man skal inn og operere puppene? Man tenker, mye. I alle fall gjør jeg. Tanker og spørsmål om alt mulig rart mens man dusjer i det riktige middelet og tar de riktige tablettene. Spørsmål som “er dette lurt?”, “hvorfor gjør man dette frivillig?” og “kan man drikke vin kvelden før operasjon”?. Alle tre veldig gode spørsmål, vil jeg si.

Litt forhistorie.

Jeg heter Sofie, er 30 år, singel, har et barn (en liten jente) og bor i Bergen. Grunnen til at jeg skal operere (denne gangen, kommer tilbake til det) er fordi puppene mine har blitt til en del av kroppen min som har fått så stor makt at det påvirker hverdagen min. Jeg får klump i magen av å se meg selv i speilet, jeg tar ikke av meg på overkroppen når jeg har sex og jeg viser dem ikke foran datteren fordi at jeg er redd for at hun skal få feil inntrykk av hvordan en dames bryster skal se ut. Så for min del (denne gang) har det blitt en nødvendighet å få ordnet, rett og slett for god livskvalitet. Alle har sine egne grunner for å gjennomføre en operasjon og de har man jo tross alt full rett på, uansett hva de er. Også, YOLO er ikke en klisje for ingenting. Det er ingen andre enn du selv som skal trives med å “bo” i din egen kropp og du har den bare én gang.

Men som antydet over, er ikke dette første gangen min. Første gang jeg opererte var da jeg var 23 år. Den gangen singel, sta, spontan og ikke fornøyd med eget selvbilde. Det resulterte i en tur til dr. Ørner og totalt 400 g mer pupp (altså 200 g i hver). Like etter operasjonen var jeg veldig usikker på om det var det riktige valget. Det tror jeg kanskje mange som opererer er. Det er nok fordi det tar litt tid å vende seg til at det er noe inni kroppen. Med vekt på litt tid. For etter noen uker var det som at de alltid hadde vært sånn. Jeg flyttet til Milano for å studere et år og elsket å føle meg selvsikker i alle situasjoner – og antrekk. Og 100 % ærlig, jeg tror aldri jeg har sett noen finere pupper enn hva mine var (velger å tenke at det er innafor å skryte over sin egen kropp når det på et vis er en annet sitt arbeid man skryter av, så egentlig mer skryt til dr. Ørner enn meg selv).

Men så var det akkurat det med at de var. Syv år med tyngdekraft og et barn senere har ting forandret seg. I motsetning til forrige gang (da jeg tok avgjørelsen raskt mellom gutter, vin og sang) tok det litt mer overveiing før jeg ble enig med meg selv denne gangen. Det første jeg gjorde var å dra tilbake til dr. Ørner. Første konsultasjon pratet vi om muligheter, hva jeg ønsket meg, hva som faktisk var realistisk og ikke minst hvordan jeg skulle få det inn i hverdagen. Mitt største spørsmål: hvor lenge før jeg kan være en fungerende mamma igjen? Etter noen uker og konsultasjon nummer to var jeg klar, og da var jeg veldig klar.

 

Nå.

Jeg booket time for tre dager siden og her er jeg! Naken foran speilet, nydusjet i sterliseringsmiddel og med tusen tanker om morgendagen. Som for eksempel at jeg skulle ønske jeg var brunere og hadde brukt mer tid på treningssenteret før jeg skulle være nesten naken foran en haug med mennesker (sykepleiere og leger, men likevel). I skrivet jeg har fått med meg fra Ørner om forberedelser står det tydelig at selvbruning ikke er bra. Pokker. Treningen kan jeg ikke gjøre særlig mye med på en natt. Og så var det dette med vin da. Ingen vin, full faste. Dobbelt- pokker.

Nest beste løsning er vel å legge seg under dynen og prøve å glemme nervene ved å putte på en ny sesong av favorittserien.

 

Onsdag, kl. 09.30 – operasjonsdagen.

Så, dette har vært morgenen min, raskt oppsummert: dusje i middel, ta tabletter, spise ingenting, drikke ingenting, ta bilde av meg selv naken foran speilet (til før og etter bilde for min egen del), lage klar tre stykk hjemmelaget pizza klar til jentekveld senere (jess!) og pakke en bag til å ha med på operasjonen. Innhold i baggen: leppepomade (så på Real Housewives of Beverly Hills at hun ene der hadde akutt behov for leppepomade etter operasjon, så better safe than sorry), joggebukse og lommebok. Med andre ord, var vel ikke det største behovet for å pakke en hel bag. Men noe må man gjøre for å få tiden til å gå og nervene i sjakk. Nå – klar for å bli hentet av en venninne og kjøre til Plastikkirurg1 på Sandsli, iiiik!

 

Onsdag, kl. 10.15 – klar for operasjon.

Kommet til dr. Ørner. Vi har nå gått raskt gjennom hva som skal skje, selv om vi gikk ordentlig gjennom det på gårsdagens konsultasjon. I bilen på vei hit var jeg ekstremt nervøs med smålig dødsangst. Men flaks for meg – garderoben her minner meg om skapene i garderoben på spaavdelingen til Vestlia på Geilo. Så jeg følte meg plutselig helt rolig med en gang jeg fikk på meg morgenkåpe og tøfler. For en effekt! Jeg innser at det kanskje har vært en triks, men i så fall – jeg liker det. Nå har vi tatt noen bilder og for siste gang gått gjennom planen for å være sikker på at vi er enige. Det er vi. En av tingene jeg liker best med dr. Ørner er at han er dønn ærlig så da føler man at man vet akkurat hva man skal få. Neste nå er å gå inn på operasjonsstuen. Det er på denne tiden jeg forventet å være dødsnervøs, men mine tanker her og nå: jeg husker at det tok bare noen minutter fra jeg kom på operasjonsengen sist gang, frem til jeg sovnet. Og når jeg våknet igjen var det både som å ha sovet i en evighet men også som å bare ha lukket øynene og så åpnet dem igjen. Ikke skummelt. Så nå sier jeg til meg selv: “straks sovner du og så er alt ferdig” og tusler inn på operasjonssalen i spa-morgenkåpen min og tøfler. Lykke til, til meg!

 

Onsdag, kl. 11.30 – oppvåkning.

Som du kanskje skjønner (siden man ikke er helt ved sine fulle fem når man våkner fra narkose) er dette skrevet en liten stund etter at jeg faktisk våknet. Men her er mine notater på mobilen fra oppvåkningen, direkte kopiert:

Ikke vondt, føltes dønn som sist. Digg seng. Lurer på hvor store puppene er. Tørr på leppene! Skjønner at man trenger leppepomade. Har klærne mine på igjen!?! Sykt at de har fått de på mens jeg sov. Eller sov jeg ikke? Pokker. Merker selv at jeg spør samme spørsmål om igjen. Later som jeg har kontroll, håper ikke jeg har sagt noe kleint.

Let’s face it. Det siste kommer jeg aldri til å få svar på. Ellers, oppsummert fra egen hukommelse: opplevelsen var akkurat like lite stress som sist. Det siste jeg husker fra før jeg sovnet var anestesilegen som sa “pust godt inn et par ganger til nå, så sovner du”. Min tanke var: “nehei, jeg kjenner at jeg ikke kommer til å sovne!” – og så våknet jeg på oppvåkningen. Der ble jeg tatt vare på av verdens herligste sykepleier som heter Britt Jorunn. Jeg fikk saft, youghurt, kjærlighet og informasjon om at alt hadde gått fint. Etter halvannen time er jeg nå mer “med i verden” igjen og klar for å komme meg hjem, få satt pizzaer i ovnen og startet kveldens seriemaraton med gode venninner.

 

Onsdag, kl. 16.30 – pizza, jentekveld og nye pupper.

Etter man har operert må man ha selskap (barnevakt) i 24 timer. Det er faktisk ganske avgjørende fordi at når man ligger i ro har man ikke vondt, men om man beveger seg kjenner man det godt i

stingene. Så noen som kan komme med mat, drikke og smertestillende levert i fanget er perfekt. Godt forberedt og tilbake i sofaen kan jeg fortelle at smertestillende jeg har fått fungerer utmerket, jeg er svært lykkelig med å være ferdig og i tillegg (som mamma med en travel jobb), om det er lov til å si, shit, jeg kan ikke huske sist jeg skulle ha en hel dag og kveld med å bare ligge på sofaen og gjøre ingenting? Gleder meg.

 

Onsdag, kl. 20.30 – au, au og gjesp.

Innser at jeg kan ha vært muligens litt vel positiv. Det gjør vondt likevel. Ikke så vondt som jeg trodde, men fortsatt litt vondt. Til tross for godt med smertestillende og veldig moro serier merker jeg at kroppen har vært gjennom litt i dag. Klar for å krasje i sengen og våkne til bittelitt mer krefter i morgen. Bestevenninnen min har nå forberedt sengen med hotellpute, nakkepute, pute i korsryggen og ekstra puter ved siden av bare for å være sikker. Man skal ikke ligge flatt, noe jeg forstår, fordi det som gjør minst vondt er å sitte litt oppreist og da er det vel sikkert en grunn for det. Forøvrig har jeg bestemt meg for å ikke se for mye på puppene før det har gått noen dager så jeg ikke skal bli skremt over størrelse når de er hoven. De er ca. 100 g større så jeg trenger nok litt tilvenning men gleder meg til å se resultat. Spennende!

 

Torsdag, kl. 09.30 – nye pupper = nye klær 😍
Tilbake på sofaen. Serien er på, jeg har fått mat og drikke servert og føler meg virkelig som en

pasient. Igjen, er det lov å si at jeg nyter det litt? Det er helt ufattelig hvor mye man setter pris på å ikke skulle noe når man er vant til å gjøre ting hvert minutt i løpet av et døgn. Når har man liksom tid til å ligge i ro og se en sesong av en serie? Ja, jeg har vondt. Ja, jeg er sliten. Men ja, på et eller annet vis er jeg også skremmende avslappet og klar for å gjøre absolutt ingenting i dag. Bortsett fra, kanskje, å gå inn og bestille noe nye klær eller nytt undertøy til mine nye pupper. Plutselig innså jeg nemlig at jeg f.eks vil kunne gå med kjole uten bh igjen. For en verden av muligheter! Shopping fra sofaen på en hverdag – luksus.

 

Fredag kl. 19.30 – å holde de nye puppene skjult.

To dager etter operasjonen er jeg på bena. Jeg kjenner det fortsatt i stingene for hvert steg jeg tar men jeg klarer i alle fall å fungere til en viss grad. I går var jeg på sjekk hos dr. Ørner, så jeg var for så vidt på bena da også, men da ble jeg kjørt dit og måtte bli fulgt opp og ned fra bilen. I dag klarer jeg meg mer selv og det er godt å kjenne på. Hverken forrige gang eller denne gangen har jeg fortalt til familien min og folk rundt meg at jeg har operert. Kun mine nærmeste venninner. Jeg har hele tiden følt at det er min egen greie og ser ikke meningen med at alle skal vite. Dette gjør jo tiden etter en operasjon litt mer komplisert. I dag har min tante bursdag og siden jeg er både sta og ikke vil at noen skal vite at noe har skjedd, hentet jeg i dag min datter i barnehagen selv og dro i besøk. Fra onsdag har hun vært hos pappaen sin og fra i morgen skal hun være der i to dager til, men i dag tenkte jeg at jeg skulle ha henne selv. Det har gått fint, men nå som hun er i seng og jeg er tilbake på sofaen tenker jeg at det absolutt ikke er å anbefale. Gleder meg til smertestillende gjør jobben sin, for å si det sånn. Ellers, puppene mine ser allerede mindre hovne ut enn de gjorde i går kveld. Og – definitivt bedre enn før operasjonen. Veldig deilig følelse. Angrer ikke et øyeblikk. Gleder meg til å “ta de i bruk” i nye klær nå som sommeren er her.

 

Fem uker senere – reiseklar med 200 g mer “i bagasjen”.

Først, status: hverdagen er 100 % tilbake til normalt. Jeg har begynt å trene igjen, vært på joggetur, har ingen problem med å bære rundt på min datter og har vært på bikinishopping! Før operasjonen var jeg bekymret for at de skulle bli for store. For å få tilbake fasongen måtte det fylles ut litt siden jeg ikke ville ha brystløft. Forskjellen, i alle fall i mine øyne, er jo da at man slipper arret men man får ikke mindre “heng”. Så det blir jo en prioritet-type-ting. Nå tenker jeg at jeg i grunnen ikke kan huske at de har vært mindre, selv om det er ca 100 g mer i hver pupp. De føles ut som de alltid har vært slik. Jeg er veldig fornøyd med både avgjørelsen min og resultatet. Det blir jo ikke bedre enn det. Om noen dager drar jeg til Miami på ferie og jeg gleder meg maks til bikini i solskinn

med god selvtillit. Det hadde definitivt ikke være like moro om ferien var for seks uker siden.

Så konklusjonen min er vel det samme som det den var før operasjonen. Man må gjøre det som gjør at man føler seg vel i sin eget kropp (sitt eget tempel). Gi litt f*** i hva andre mener og stole på sin egen magefølelse. Nå skal jeg leve lykkelig med mine nye former og nye hverdagen. Går du med noen tanker om å “gjøre eller ikke gjøre” kan jeg med hånden på hjertet anbefale en tur innom dr. Ørner. Der får du i alle fall en helt ærlig tilbakemelding og kanskje noen gode råd som kan hjelpe deg å bestemme deg. Masse lykke til fra meg!

-S

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *